Prestelister Prestegjeld i Norge Forkortelser Kilder
Tillegg og hjelpemidler
Oversikt over geistlige skifteprotokoller i Norge med lenker til registre.
Register til Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1928–2002 (bd. 1–38). En udvidet og bearbeidet utgave v/ R. Rostrup, sist oppdatert januar 2018. (pdf-fil med ca. 69.500 navn. 5,04 Mb).
Personregister til Erlandsens: Trondhjems og Tromsø Stifters Geistlighed. Christiania 1860 (pdf-fil).
Rostrup, Randi: Noen latinske person- og stedsnavn. (sist oppdatert august 2024).
Rostrup, Randi: Avskrift og korrekturlesing av primærkilder. 2006 (pdf-fil).
Like og nesten like navn på prestegjeld og sogn i Norge
Alstahaug, prestegjeld på Helgeland
Alstadhaug, hovedsogn i Skogn prestegjeld i Nord-TrøndelagBerg, prestegjeld i Østfold
Berg i Troms, anneks til Mefjord på Senja, men ble hovedsogn i 1810 med Mefjord som anneks
Berg, prestegjeld i Jemtland, som en periode var anneks til Oviken
(Berg finnes også som anneks til Brunlanes i Vestfold)Borge i Østfold, tidligere kalt Torsnes
Borge i Lofoten, residerende kapellani i Buksnes, ble eget prestegjeld i 1740
(som ikke må forveksles med Borre i Vestfold)Bø i Telemark
Bø i Vesterålen, residerende kapellani i Hadsel, ble eget prestegjeld i 1810
(Bø finnes også som anneks i Hjartdal i Telemark, i Hå på Jæren, i Manger i Hordaland og i Eivindvik/Gulen i Sogn og Fjordane)Eid, prestegjeld i Nordfjord, tidligere også kalt Eidsfjord (som ikke må forveksles med Eidfjord i Hardanger)
Eid i Romsdal, anneks til Grytten, ble eget prestegjeld i 1862
(Eid finnes også som anneks til Fjelberg i Sunnhordland og som hovedsogn i Ytterøy i Nord-Trøndelag)
(Eide finnes som anneks i Hommedal i Aust-Agder og i Kvernes på Nordmøre)Eidsfjord, eldre navn på Eid prestegjeld i Nordfjord
Eidfjord, prestegjeld i Hardanger til 1688, deretter anneks til Granvin, fra 1857 anneks til Ulvik
(Eidsfjord finnes også som anneks til Hadsel i Vesterålen)Heide (Hede), prestegjeld i Herjedalen
Heide (Hede), anneks til Krokstad prestegjeld, Båhuslen
(Heide var også navnet på prestegården i Borge i Østfold, tidl. kalt Torsnes)Hemne, residerende kapellani til Hitra i Sør-Trøndelag, eget prestegjeld i 1765
Hemnes, anneks til Alstahaug på Helgeland, eget prestegjeld i 1736
(Hemnes finnes også som anneks i Høland, Akershus)Herøy, prestegjeld på Sunnmøre
Herøy på Helgeland, anneks til Alstahaug, eget prestegjeld i 1861Hidra (tidligere Hitteren eller Hitterø), anneks til Sokndal i Rogaland, residerende kapellani 1742-1820, deretter anneks til Flekkefjord i Vest-Agder
Hitra (tidligere Hitteren eller Hitterø), prestegjeld i Sør-TrøndelagHof i Solør, prestegjeld i Hedmark
Hof, prestegjeld i Vestfold
(Hof finnes også som anneks i Sunndal og som hovedsogn i Toten)Hol, anneks til Ål i Hallingdal, Buskerud, eget prestegjeld i 1869
Hol, anneks til Lødingen, Nordland
Hol, anneks til Buksnes i Lofoten, Nordland
Hole på Ringerike, prestegjeld i Buskerud
Holla (tidl. Holden), prestegjeld i Telemark
Holum (tidl.: Holme), anneks til Mandal i Vest-Agder, eget prestgjeld i 1788Høland på Romerike, prestegjeld i Akershus
Hølonda (tidl. Hølandet), anneks til Melhus i Sør-Trøndelag
Høyland, prestegjeld på Jæren, Rogaland
Høylandet, anneks til Overhalla i Nord-TrøndelagKrokstad, prestegjeld i Viken, Båhuslen
Kråkstad, prestegjeld i AkershusKvikne, prestegjeld i Hedmark
Kvikne, anneks til Nord-Fron i OpplandLardal, prestegjeld i Vestfold (tidligere Laurdal)
Lårdal, prestegjeld i Telemark
Lærdal, prestegjeld i SognLund, prestegjeld i Rogaland
Lunde, anneks til Bø i Telemark, eget prestegjeld i 1866
Lunde, anneks til Bakke i Vest-Agder, fra 1847 anneks til Sirdal
Lunder, anneks til Norderhov prestegjeld i BuskerudMo i Telemark, anneks til Fyresdal, eget prestegjeld i 1769
Mo i Rana, anneks til Alstahaug på Helgeland, fra 1736 i Hemnes, eget prestegjeld i 1843
(Mo finnes også som anneks i Odal, Hosanger og Surnadal og er et eldre navn på hovedsognene i Eidanger og i Lom)Nes på Romerike, prestegjeld i Akershus
Nes på Hedmark, prestegjeld i Hedmark
Nes i Hallingdal, prestegjeld i Buskerud
(Nes finnes også som anneks i Årdal, Luster og Ørland, og som eldre navn på Flekkefjord, da som anneks til Lund i Dalane)Odal, prestegjeld i Hedmark
Ådal på Ringerike, prestegjeld i BuskerudOs, prestegjeld i Hordaland
Ås, prestegjeld i AkershusSand, anneks til Trondenes, Troms, eget prestegjeld i 1735
Sand, anneks til Suldal i Ryfylke, Rogaland, eget prestegjeld i 1858Sande, prestegjeld i Vestfold
Sande på Sunnmøre, anneks til Herøy prestegjeld, eget prestegjeld i 1865
Sandar (tidl. Sandeherred), prestegjeld i Vestfold
(Sande finnes også som anneks i Holmedal)
Sandøy, anneks til Aukra fra 1810Skaun, anneks til Orkdal, Sør-Trøndelag
Skogn, prestegjeld i Nord-TrøndelagSkee, prestegjeld i Viken prosti, Båhuslen
Skjee, anneks til Stokke i Vestfold
Ski, anneks til Kråkstad, AkershusStrand, prestegjeld i Rogaland
Stranda på Sunnmøre, anneks til Ørskog, eget prestegjeld i 1759
(Strand finnes også som anneks i Stor-Elvdal og Stranda som anneks i Leksvik)Tanum, prestegjeld i Viken, Båhuslen
Tanum, hovedsogn i Brunlanes prestgjeld, Vestfold
Tanum, anneks til Asker, siden Vestre Bærum, AkershusValle i Setesdal, prestegjeld i Aust-Agder
Valle, hovedsogn i Audnedal prestegjeld, Vest-Agder, som også kalles ValleVang på Hedmark, prestegjeld i Hedmark
Vang i Valdres, prestegjeld i OpplandVågå i Gudbrandsdal (tidl. Vaage), prestegjeld i Oppland
Vågan i Ofoten (tidl. Vaage eller Vaagen), residerende kapellani under Lødingen, eget prestegjeld 1735Våler, prestegjeld i Østfold
Våler i Solør, prestegjeld o Hedmark
(som ikke må forveksles med Våle i Vestfold)Ørskog, prestegjeld på Sunnmøre
Aurskog, prestegjeld i Akershus (tidligere Urskog)
Noen eldre navn på prestegjeld og prostier
Agerø, Akerø = Aukra i Romsdal
Bo = Bud i Romsdal
Børseskogn/Børseskogen = Skaun, anneks til Børsa i Sør-Trøndelag
Fredrikshald = Halden i Østfold
Fredriksvern = Stavern i Vestfold
Graven = Granvin i Hardanger
Hammer = Hamar i Hedmark
Hammer = Hamre i NordhordlandHevne = Hemne i Sør-Trøndelag
Hitterdal = Heddal i Telemark
Hitteren, Hitterø = Hitra i Sør-Trøndelag
Hitteren, Hitterø = Hidra i Vest-AgderHolden = Holla i Telemark
Holme = Holum i Vest-Agder
Hvidesøe = Kviteseid i Telemark
Hvidingsø = Kvitsøy i Rogaland
Hølandet = Hølonda, anneks til Melhus i Sør-Trøndelag
Laurdal = Lardal i Vestfold
Laurdal = Lårdal i TelemarkLeganger = Leikanger i Sogn
Lilleherred = Lisleherad, anneks til Heddal i Telemark
Lyster = Luster i Sogn
Lyster = Lister i Vest-Agder (eldre navn på Vanse prestegjeld)
Lister (Lyster) er også navnet på et herred i Blekinge i Sørøst-Sverige, som var dansk inntil 1658.Læsøe = Lesja i Oppland
Numedal, Nummedal = Numedal i Buskerud
Numedal, Nummedal = Namdal i Nord-TrøndelagOpdal = Uggdal, anneks til Tysnes i Hordaland
Opdal = Uvdal, anneks til Nore i Buskerud
Opdal = Oppdal i Sør-TrøndelagSandeherred = Sandar i Vestfold
Saude = Sauherad i Telemark
Skiaker, Skiaaker = Skjåk i Oppland
Sneaasen = Snåsa i Nord-Trøndelag
Sogndal = Sogndal i Sogn
Sogndal = Sokndal i Dalane, RogalandSveen = Sveio i Sunnhordland, anneks til Finnås, eget prestegjeld fra 1861
Undal = Audnedal i Vest-Agder
Urdal = Aurdal i Valdres, Oppland
Urland = Aurland i Sogn
Urskog = Aurskog i Akershus
Vaage = Vågå i Oppland
Vaage = Vågan i OfotenVikør = Vikøy i Hardanger, Hordaland
Ørkedalen = Orkdal i Sør-Trøndelag
Ålund = Ølen i Sunnhordland, anneks til Fjelberg
Residerende kapellaner og personlige kapellaner
En residerende kapellan (capellan pro loco) residerte, dvs. bodde, i det sognet der han virket. I disse sogn skulle det således alltid være en fast prest. De residerende kapellanier vil derfor ha en mer eller mindre kontinuerlig og sammenhengende presterekke.
En personlig kapellan (tidligere kalt personell kapellan, eller capellan pro persona) var sogneprestens personlige medhjelper. Han bodde som regel i sogneprestens hus (og ble av den grunn ofte kalt huskapellan) og var lønnet av sognepresten personlig. Av den grunn fikk ikke en sogneprest personlig kapellan med mindre det var absolutt nødvendig. Det skjedde som regel når sognepresten på grunn av sykdom eller alderdom ikke klarte å betjene hele kallet alene. Når sognepresten døde, mistet som regel den personlige kapellanen stillingen (med mindre han hadde fått suksesjon på kallet, dvs. et løfte om å overta som sogneprest når den nåværende presten døde eller av andre grunner fratrådte). En ny sogneprest var oftest yngre og hadde ikke behov for en personlig kapellan. Vi kan ofte se at en personlig kapellan slutter når den gamle sognepresten dør. Av den grunn er disse kapellanrekkene vanligvis ikke kontinuerlige, men preget av kortere eller lengre perioder med personlige kapellaner. (Det finnes eksempler på at eldre residerende kapellaner kunne ha en personlig kapellan, men det var uvanlig). Personlige kapellaner var som regel ugifte, for lønnen strakk ikke til for å kunne forsørge en familie.
Det finnes imidlertid noen unntak. I grisgrente strøk, særlig langs kysten fra Møre og nordover til Troms, forekom det at personlige kapellaner, (i denne sammenheng vanligvis kalt huskapellaner, stadig lønnet av sognepresten og bosatt i hans hus), hadde fast ansvar for et eller flere sogn, på samme måte som en residerende kapellan. Disse forekommer derfor i mer eller mindre sammenhengende serier. Det finnes også enkelte eksempler på at de hadde familie og noen ganger også bodde i det aktuelle sognet, og av og til ble lønnet av menigheten. Dette kan gjøre det vanskelig å skille mellom residerende og personlige kapellaner, siden dette ofte ikke fremgår tydelig av kildene.
I de kilder som er benyttet i dette prosjektet, har ikke alle forfatterne like klart for seg forskjellen på residerende og personlig kapellan. Schiørn har dermot det, men man må i blant mistenke at han har konstruert enkelte av de residerende kapellanrekkene for å få dem kontinuerlige, med det resultat at enkelte steder er muligens personlig kapellan (huskapellan) og residerende kapellan forvekslet. Man kan derfor ikke ta for gitt at alle kapellanrekkene i disse oversiktene er helt korrekte alle steder.
Når ble en prest egentlig prest?
Mange har nok opplevd at ulike kilder oppgir forskjellig tidspunkt for når en mann ble prest i et gitt prestegjeld. Det skyldes at en ansettelsesprosess bestod av flere trinn som kunne strekke seg over tid. Før 1661 hadde bøndene kallsrett og kalte selv sin egen prest. Den de valgte måtte så godkjennes av biskopen før han kunne ordineres og deretter tiltre stillingen. Fra og med enevoldserklæringen i 1661 hadde kongen alene kallsretten. Dette innebar at kongen (i praksis kanselliet) måtte godkjenne det kallsbrev den vordende prest hadde fått av prost, biskop eller lensherre. Presten måtte altså få sitt kallsbrev bekreftet og godkjent av kongen. (Dette gjaldt imidlertid ikke personlige kapellaner, som kun trengte biskopens godkjennelse). Som regel tok det noen uker fra kallsbrevets dato og til den kongelige bekreftelsen (konfirmationen) forelå. Var han ikke ordinert fra før, måtte han så innom biskopen med kongens kallsbrev for å bli eksaminert. Ble denne eksaminasjonen bestått, kunne han så bli ordinert. Da fikk han med seg biskopens brev (kollats) til prosten der han skulle virke. Avhengig av hvor presten befant seg på disse tidspunkt, kunne det så ta tid før han kom fram til det kallet han skulle betjene. Sykdom eller reisekomplikasjoner kunne forsinke ankomsten til kallet med opptil et år. Først da ble han så formelt innsatt i kallet, som regel av prosten.
Så når ble han så prest? Når han fikk sitt første kallsbrev, når han fikk den kongelige godkjennelsen, når biskopen godkjente ham, når han fysisk møtte opp i kallet første gang eller når han ble innsatt av prosten? Ulike forfatterere har ulik formening om dette, og det er grunnen til at tidspunktet for når en prest begynte kan variere. Det vanligste er allikevel at man regner den kongelige bekreftelsen som den formelle ansettelsesdato. Det er også benyttet i denne sammenheng, i hvert fall i de tilfeller der dette er undersøkt.
Bispeeksaminasjon
I kongens kallsbrev står det ofte som betingelse at kandidaten «først må bestå eksamen». Mange har trodd at dette dreide seg om universitetseksamen, men det gjør det ikke. Det var ikke aktuelt å bli kalt og ordinert til prest uten at alle universitetspapirene først var i orden. Dette dreier seg om biskopens eksaminasjon. Biskopens oppgave var å forsikre seg om at den vordende presten var skikket til oppgaven både i lærdom og levned. Dette ble så kandidatene eksaminert om av biskopen. Deretter kunne de ordineres. De aller fleste bestod «bispeeksamen», men det finnes enkeltstående tilfeller av de som ikke gjorde det, dvs. personer med kongelig kallsbrev, men som allikevel ikke virket som ordinert prest.
Samlet, forfattet og produsert av R. Rostrup © 2001-2024.